Det er ikke alle ting det er gitt oss vanlig mennesker å forstå Halvard.

Elsa Norunn lager ikke bare vakre bilder, hun lager kvalitetsmessig gode bilder etter mitt syn. Skrive kan ho også. Skapegleden er viktigere enn kunstgalleriene.

Har du noen linker så jeg kan se hennes arbeide?

Ja, kva er kunst? Det er av og til freistande å stille spørsmålet, men kunst er og etter mitt syn noko som kan glede oss. Alt treng ikkje vere “uforståeleg” for mange av oss vanlege menneske, som set pris på gjenkjenning og assosiasjonar til naturen – både vegetasjon, vakre landskap med fine skyer og solnedgang. Eitt av dei finaste måleri eg har sett, er Gjøsetstølen i solnedgang med Hestane i bakgrunnen. Sjølvsagt set vi og pris på meir tankekrevjande kunstverk, men alt til si tid.

Eg har sett Håheim Nydal sin kunst, og denne er til glede. Eg er oppteken av fargar og kombinasjonar, men eg er ein elendig teiknar, og glad for den M-en eg fekk på realskulen som berga totalresultatet. Difor set eg pris på at andre kan gje meg slike kunstopplevingar som Håheim Nydal evnar. La oss setje pris på dei som har evne til fargekombinasjonar slik vi ser det i rosemåling og fine (glade) bilete. Håheim Nydal har i tillegg til desse evnene også evne til å glede oss med fine dikt. Lat oss setje pris på at vi har slike fokelege kunstnarar mellom oss, og som kan glede oss i kvardagen.

Aud Lunde
Gaular

Elsa Norunn Håheim Nydal har 46 år bak seg med produksjon av biletkunst.Eg har sjølv opplevd å sjå at publikum nærast har stått i kø for å sikre seg av arbeida hennar. Men verdig til ein plass i fylket sitt eige kunstmuseum er kunsten hennar ikkje. Det avgjer nokre mektige personar i dei indre sirklar.

Vi andre som prydar heimane våre med kunst av Elsa Norunn, er kanskje medvitslause og kunnskapslause. Men skit i det, for oss er det god kunst, og vi tykkjer betre om dette enn eit blåfarga pæretre ved Sognefjorden eller eit bilvrak i fjæra ved Eikaasgalleriet.

Perhaps Halvard, we in Jolster are not in tune with what Forde museum regards as art. After all we have made it clear that we don’t see the art in the Picture that adorns the cover of the Jolster guide, perhaps Elsa couldstart painting pictures of burning pallets or burning buildings. How sad that someone with so many years of experience, and with such a large following of people that appreciate her work is not represented in the museum in Forde. I hope that they are able to see the error of their ways and include at least one of her pictures.

Trond Wathne Tveiten etterlyser link til Elsa Norunn sine arbeid. Den er her

Innkjøpspolitikken kan godt diskuterast. Eit museum som det i Førde, har neppe råd til å kjøpe kunst inn frå alle dei i Sogn og Fjordane som målar eller driv med grafisk kunst. Men kanskje burde museet føle ei slags plikt til å handle inn i alle fall eit verk av dei med adresse i fylket som har kome gjennom det “nålauget” det er å bli organiserte kunstnarar?.Som både motivasjon og inspirasjon burde ei slik ordning ha noko føre seg, vel og merke viss slike verk ikkje blei stuva vekk på eit lager for all ettertid.
Om ei slik ordning då ville omfatte også den som her vert diskutert, kjenner eg ikkje til. Men det finn sikkert trådstartar ut av.

Helge Arild Bolstad er for optimistisk når det gjeld kva trådstartaren kan finne ut av. Kommentaren hans tyder elles på at fagorganiserte blir prioriterte ved utveljing av kunst til offentlege museum. Dette er urovekkjande, for det er som kjent organisasjonsfridom i dette landet, og kunsten muséa viser fram, bør vere utvalde på grunn av sin kvalitet – og berre det.

Eg har lenge hatt inntrykk av at det er mykje kameraderi innanfor det såkalla kunstmiljøet. Det er på tide at det blir sett søkjelys på dette uvesenet.

I ein replikk til meg skriv Hallvard Viken at den ”kunsten muséa viser fram, bør vere utvald på grunn av sin kvalitet – og berre det.”

Ja, Viken, men det er jo nett slik det fungerer i dag. Me har ei ordning som du då tykkjer disfavoriserer ein av dine favorittar: Ein komité med såkalla fagfolk vurderer kva kunstverk som har ein slik kvalitet at det fortener ein plass på muséet, anten det er det i Førde, i Riksgalleriet eller i sjølvaste Nasjonalmuséet for samtidskunst.
Problemet dei (og me) då står overfor, er vel kjent: Det ein nordmann meiner er god kvalitet, meiner ein annan er ikkje.

Hallvard Viken slær i denne tråden eit slag for sin lokale favoritt, Elsa Norunn Håheim Nyheim, og skal ha ros for engasjementet sitt.
Viken peikar i den samanheng på at det ”strøymer” menneske inn til utstillingane hennar, at bileta hennar heng i mange heimar og at ho er ”høgt verdsett som kunstnar blant vanlege folk”.
Ut frå slike kriterium finst det såleis god grunn til å meine at denne kunstnaren også fortener veggplass i det lokale kunstmuseum, slik mange ”viken´ar” i mange by- og bygdelag rundt om i landet vil meine om sine lokale favorittar.

Likevel vil eg vere skeptisk til at kunstkvalitet skal rangerast etter ei slags ”folkerøysting”. Medan Ibsen og Hamsun strevde med sitt, var den mest folkekjære forfattar i vårt land Rudolf Muus (1862-1935). Bøkene hans gjekk ut frå forlaget i milliontal. I dag vil nok dei fleste i Norge likevel vere samde om at ”vanlege folk” den tida ikkje var ein heilt påliteleg målestokk for den slags kunst. Den andre ytterkanten er t. d. van Gogh, den nederlandske målaren som samtida hadde berre forakt for, men som i dag får sine verk omsette for summar også ein norsk finansministar har vanskar med å uttale.

Hallvard Viken meiner vidare at eg trakkar på organisasjonsfridomen med mitt framlegg om at fylkesmusea – som eit minstemål – bør streve etter å ha eitt verk av alle organiserte kunstnarar i sitt distrikt, og såleis prioritere dette i budsjetta sine.
La meg då presisere at eg slett ikkje meiner slike galleri skal oversjå dei som av ei eller anna årsak ikkje er, eller ikkje ønskjer å vere, organiserte. Mitt poeng var snarare å vise at det også finst mange organiserte kunstnarar i Sogn og Fjordane (og elles i landet) som ikkje er representerte i dei kunstmuseum som finst. Dette er kvinner og menn som er blitt ”jurierte” inn til medlemskap av sine ”likemenn”, og som av desse har fått det ekstra ”kvalitetsstempel” som medlemskap i organisasjonen gjev.
Så såleis vil nok dei færraste spirar i kunstfloraen føle organisasjonsmedlemskap som ei tvangstrøye, men snarare som noko å hige etter.

I ein slik samanheng peikar Viken på at det skal vere mykje ”kamerateri” innan det fagområdet me her diskuterer. Det kan han sjølvsagt ha rett i, og etter mindre slike miljø er, vil faren for slik samrøre auke. Det veit me frå så mange område i samfunnet.
For å unngå slike habilitetsproblem ved vurdering av medlemskap, kunne eit fylkeslag av organiserte kuntnarar t.d overlate jurieringa til eit ”grannelag”, i vårt tilfelle Møre og Romsdal eller Hordaland.

Avslutningsvis vil eg så etterlyse innspel og synspunkt frå både museumsfolka i Sogn og Fjordane og dei aktive kunstnarar som i fylket finst. For dette handlar om så mykje meir enn om ein folkekjær kunstnar i Jølster.
Ein meiningssterk kar som F. Urdal er særskilt utfordra.

Det er eit interessant spørsmål H. Viken tek opp i denne tråden, og det undrar meg litt at “innsiderane” i kunstmiljøet i fylket er totalt fråverande i debatten. For ein bransje som elles slit med å få lita merksemd, burde det vere kjærkome med slike debattinnspel frå grasrota.

Eg er litt usikker på kva Bolstad siktar til, når han skriv at vi i dag har ei ordning der “ein komitè av såkalla fagfolk vurderer kva kunstverk som har ein slik kvalitet at det fortener ein plass på musèet, anten det er i Førde, i Riksgalleriet, eller i sjølvaste Nasjonalgalleriet for samtidskunst”. Faktum er vel at vi hadde ein slik komitè fram til for 2-3 år sidan, då Norsk Kulturråds Innkjøpsordning vart avvikla. Denne komitèen var uhilda samansett, og farta landet rundt for å vurdere kunstinnkjøp. Mange blant kunstpublikum, og ikkje minst utøvande kunstnarar, såg det som eit stort tap då dette rådet vart erstatta med auka løyvingar og mandat til dei regionale kunstmusèa til sjølve å vurdere kva kunst som skulle kjøpast inn. Motførestellingane til denne omlegginga var vel nettopp at kunstnarar som opererer på sida av det etablerte kunstmiljøet, no ville få reduserte moglegheiter for å bli sett og vurdert.

H.Viken hevdar at det er for mykje “kameraderi” innanfor dette miljøet. Dette trur eg, dessverre, at han har mykje rett i. Det finns vel knapt nokon bransje der bukken og havresekken står i nærare kompaniskap, enn denne. I statuttane for utdeling av Statens kunstnarstipend heiter det m.a. at det ikkje skal takast omsyn til medlemskap i kunstnarorganisasjonar, religion eller politisk oppfatning. Likefullt vert desse stipenda utdelte etter innstillingar frå komitèar oppnemnde av nettopp kunstnarorganisasjonane. (Det er fritt for einkvar å slå opp kven som har fått desse stipenda, dette er offentleg publisert. Ein rask glytt på lista viser – utan at eg har rekna på det -at truleg bortimot 90 prosent av stipendmottakarane i 2010 har adresse i Oslo og omegn.)

Det er nok ikkje tvil om at det her handlar om å vere med i “Det gode selskap”, og at organisasjonsfridomen slett ikkje er slik den ideelt bør vere i denne bransjen. For kunstnarar som har ambisjonar om å bli “sett” i det kunstnarlege fagmiljøet, er det heilt avgjerande å vere organisert. Så kan ein like det, eller ikkje.

Generelt sett er tette nettverk og allianselojalitet ikke noe nytt i historien. Klassikeren Bourdieu beskriver dette ypperlig i Distinksjonen. Her analyseres koblingen mellom kulturell,økonomisk,sosial og intellektuell kapital. Sjekker man organisasjonsstruktur, stipendutdelinger og garantilønninger for kunstnere og kobler dette opp mot navn og medlemskap i ulike kunstnerorganisasjoner forstår man uten hovedfag i organisasjonsanalyse at her er det snakk om en tett hierarkisk og linjetro familie. Her gir og får kunstnerfamilien rundt felles bord. Potten de fordeler er felleskapets skattepenger. Kravene til å få garantinntekt er minimale da de “utvalgte” får subsidiene nesten uansett til pensjonsalder. Null krav til omsetning eller andre typer markedsbehov. Andre grupper i sammen situasjon må gå på uførepensjon eller attføring. Om den frie kunst lider undr dette blir da en diskusjon. Kunst er ikke pølseproduksjon. Ambisjoner,kvalitet og etterspørsel bør styre kunstnerens arbeid, ikke hvilken tilhørighet man måtte ha til en kunstnerorganisasjon hvor medlemmene hyppig omgåes privat. Presentasjonsformer og kunstproduskjon har da også de siste 15 årene tatt helt nye veier utenom de strukturer som kunstnerorganisasjonene anviser. Både ny visuell teknoloig,internett og endring i holdninger til kunstnerollens mål og innhold burde Sogn og Fjordanes formelle kunstaktører ta inn over seg. Ellers blir de akterutseilt av den visuelle kreativitet som i 2010 flyter fritt og ikke lar seg stoppe av institusjonelle museums og gallerivedtekter fra 60 og 70 – tallet. At ikke representantene for det såkalte offisielle kunstfylket deltar i kunstdebatter er en skandale. En slik deltakelse er det som kjennetegner innholdet i begrepet samtidskunst. Contemporary betyr jo nettopp: med tiden.

Dei opplysningane som no kjem fram om kunstnarane sine organisasjonar, minner ikkje så lite om det gamle laugsvesenet som vaks fram her i landet så tidleg som på 1500-talet for å verne medlemene sine interesser. Viktigaste oppgåva var å oppretthalde lokalt monopol på arbeid innanfor vedkomande fagområde. Styresmaktene såg med ublide auge på laugsvesenet, og alle eksisterande laug vart difor oppløyste ved lov i 1866.

Styresmaktene er i dag opptekne av at det er best mogeleg konkurranse innanfor dei fleste samfunnsområda, og aktivitet som liknar på monopol bli ikkje akseptert. Vi har ei eiga konkurranselov som gjev styresmaktene makt til å gripe inn mot ulovlege konkurransemetodar.

Elsa Norunn Håheim Nydal er ikkje medlem i nokon organisasjon for kunstnarar. Ho arbeider med kunsten sin kvar einaste dag, og ho lever av å selje arbeid som svært mange meiner er av høg kunstnarleg kvalitet.Men dei personane som styrer kjøpa av bilete til det offentlege kunstmuséet, viser inga interesse for arbeida hennar.

No er det på tide at dei står fram offentleg og forklarar kvifor verk frå denne kunstnaren ikkje blir innkjøpt av Sogn og Fjordane kunstmuseum.

Og då reknar eg med at Håheim Nydal sjølv har gjort alt i si makt for å reklamere for seg sjølv overfor dei som tek inn kunst til musea. Det er nettopp det det går på. Kunstnarane må jobbe hardt for å kome gjennom nålauget, og bli oppdaga i vrimmelen av andre kunstnarar. Kunstnaren sjølv må gjere dette. Kan selfølgeleg få hjelp av andre, men vi har nok kunstnarar som skor seg på andre for å grave til seg ein god posisjon.

Den siste setninga i Reidun Støfring sitt inlegg er ein frisk påstand sidan den kjem frå ein informasjonsmedarbeidar i Sogn og Fjordane teater. Eg vågar å tru at det er fleire enn eg som lurer på kven ho siktar til.

Ja setningen" nok kunstnarar som skor seg på andre for å grave til seg en posisjon" må utdypes og forklares med konkrete eksempler. Som jeg tolker det så må jo det være medlemmene i kunstnerorganisasjonene? “Nålauget” i forhold til hvilke kriterier? Egenreklame for å bli oppdaget i vrimmelen av andre kunstnere? Hvilke type promotion tenkes på her? Og er det en vrimmel av kunstnere der ute i fylket? Hvem er de? Ellers veldig bra at en representant fra en kulturinstitusjon melder seg på i debatten. Selv om det ikke er på vegne av Sogn og Fjordane Kunstmuseum eller kunstnersenteret. Er også enig i at det er avgjørende at kunstnerne markedsfører sine egne prosjekt.

Akk ja, er det ikkje undarleg korleis historia har ein tendens til å gjenta seg.
Kven kan kome opp med eit eksempel på store norske kunstnarar som vart berømte fordi dei gjorde “alt i si makt for å reklamere for seg sjølv”?
Eller var det omvendt….

It is sometime since the first comments on this topic, and it now seems to have got focused on the political stage rather than on the quality of the art produced. As has been said before Elsa is a brilliant artist from Jolster, and has still not been officially recognised as such by the Forde museum. I am not a native of Norway nor of Jolster, but I do wonder whether the work of Nicoli Astrup became recognised as great after his death !!!!. I do hope Elsa doesn’t have to wait that long, or even to the point when she is not able to lift a brush to the canvas before at least one of her paintings is found a prominent position in the museum. In the meantime I’m sure that some of her work will be suitably displayed on Jolster dag for all to see and admire alongside prints of Nicoli Astrup so that we can all see the work of two great artists displayed together.

Vi har det godt vi som ikke er oppdaget,
tenk på alle de tabbene vi kan gjøre
som ikke blir spredt til all verden.

Tenk på alt det kavet vi slipper, vi
som sitter heime og steller med skaperglede vår
uten behov for å reklamere for vår fortreffelighet.

Til helvete med forståsegpåerne og institusjonene,
mennesket har gjennom alle tider hatt trang til
og evne til å krote i fjell, sand og på tre og der

er vi fortsatt.

Hei Kari Vevatne, prøver meg på noen kunstnereksemler her.

Eksempler på stpre norske kunstnere som var og er flinke til å synliggjøre sin kunst med hjelp av “alle” virkemidler som: Smarte nettverk av pengesterke direktører, media, samlere, politkere, kritikere og valg av budskap/motiver i sin kunst er det nok mange av, her nevnes noen: Gustav Vigelanf(gikk over lik i sine kamper med for eksempel skulptøren Ingebrikt Vik, En skikkelig mannemann). Edvard Munch(Et produkt av to/tre mesener – deriblant Rolf Stenersen selvsagt).Ludvig Karsten(kjempet med nebb og klør for sin kunst – særlig mot Edvard Munch). Christian Krogh (dominerte totalt media, litteraturen,politkken og kunsten)- les Kampen for Tilværelsen). Johannes Flintoe (dansk/norsk) latterliggjorde norske bønder ved å male dem som fulle nisser), Gunnar.S.Gundersen(En råtass til fysisk og psykisk å få sln kunst fram). Ludvig Eikaas(aktiv markedsoperatør fra 1970åra, noe volumet og useriøsiteten på opplag og nummerering på den senere grafikken dessverre ble en konsekvens av. Odd Nerdrum(Ekspert på media og bevisste provokasjoner i sine motiver). Melgaard(Uhemmet markedsflørter og ekspert på tabuer). Marianne Aulie (kun PR, fargestunt pluss sexy kropp som brukes bevisst i PR). På vestlandt har vi selvsagt Harald Seim (oppholdt seg lenge på hybel i Hyen) som signerte noen av sine bilder med Nikolai Astrup sin signatur og fikk dem inn på høstutstillingen. Vakte voldsom oppmerksomhet i sin samtid. Ble ekskludert fra organisasjonene på grunn av sin dyktighet. Faktisk veldig avantgardistisk. Ble en retning i frankriket å kopiere de store mestrene.

Ja, Stig Eikaas, kunst og kunsthistorie har du sjølvsagt mykje meir greie på enn eg. Men eg trur vel kanskje vi snakkar litt forbi kvarandre. Det var nok ikkje utøvarane av den rebelle kunsten eg hadde i tankane. Du nemner kunstnarar som er (og var) opptekne av å provosere, konfrontere og sjokkere. Desse verkemidla er flittig nytta i dagens moderne kunst, og når vi har kunstnarar som overgår kvarandre i bruk provoserande – og ikkje sjeldan avskyelege – verkemiddel (jf. Anna Odells icenesette sjølvmordsforsøk på Konstfack i Stockholm og t.d. naziplakaten i Polen) så seier det seg vel sjølv at det blir oppstyr, merksemd og dermed reklame av det. I så måte har du nok rett i at vi har kunstnarar som gjer ”alt i si makt for å reklamere for seg sjølv”. Om provokasjon i seg sjølv er eit teikn på kunstnarleg kvalitet, er vel eit anna spørsmål.

Men no er det heldigvis ikkje all kunst som har som mål å provosere og sjokkere. Kunst kan også vere kjelde til stille refleksjon, erindring og gjenkjenning. Og eg trur du skal leite lenge for å finne den sarte og vare kunstnarsjela, som gjer alt i si makt for å reklamere for seg sjølv. Det var poenget mitt.

Det er portvakter i alle kunstinstitusjonar, også kalla “nålauge”.
Sosiologen Bordieu ville nok funne det interessant å sjå korleis sjefen for Kunstmusea i Sogn og Fjordane kjempar for å skape ein posisjon for seg sjølv. Men det er om å gjera å vera der ballen dett ned….å springe etter ballen er ein meir klovneaktig øving, og kan ikkje føre til same respekten… Interessant å lese Kjetil Rollnes sin analyse av likestillingsdebatten som har rast innan kulturfeltet i sommer, les her :http://www.dagbladet.no/2010/08/07/kultur/debatt/kommentar/likestilling/festival/12870971/. Ikkje at eg er einig i alt han skriv, men han snur debatten til eit klasseperspektiv, noko som og kunne vore aktuelt i denne debatten.
Det er snakk om ein utdanna elite, som med tildels skitne metodar prøver å snevre inn fellesrommet, der vi skal kunne uttale oss, på ein eller annan måte, for å få sagt det vi har behov for. Det er rett og slett eit demokratisk problem, som Kari Vevatne er inne på tidligare i debatten.
Det eg synest manglar er evna til å sjå at det er viktig at folk er glade, lykkelige og at ein trivst. Det er eit perspektiv institusjonane òg bør ta inn over seg. Ikkje berre tenke på det som kan skape endring og som er i opposisjon til det beståande…
Dersom institusjonane berre er opptekne av dei som skrik høgast er dei òg på villspor, etter mi meining. Evna til kontemplasjon synast å vera mangelvare i vår tid, og kunstnaren kan fremme slikt finn du vel neppe blant dei som skrik høgast.

Tja her kan diskusjonen gå. For eksempel min far har mange kunstverk som gir dine nevnte vare refleksjoner samtid som han er hyperboø i andre verk. Altså ikke enten/eller men både/og som ellers her i verden. F.eks Nils Aas var en beskjeden mann utad i sin profilering,. saktmodig og sympatisk effekt i opinionen. Men han brukte andre virkemidler innad og fikk sin kunst plassert absolutt over alt i Oslo. Så det å være bevisst introvert kan også være en bevisst strategi. Ellers må du få med deg omtalen og den nye boka om Gustav Vigeland hvor hans kunst blir dømt nord og ned.

Til fortsatt diskusjon vil jeg foreslå kunstsosiolog Dag Solhjell. Hvordan kunsten i kunstinstitusjonene i Sogn og Fjordane evner å engasjere, problematisere og provosere er for meg hittil et ubesvart spørsmål. Småvakkert, nostalgisk og gjennkjennende er det, og det er bra kanskje. Men så er det innholdet i et kulturmateriale i sterk endring da. hvordan fanges dette opp i et miljø som primært ønsker minst mulig ubehag i kunstkulturen. Og klart med en stor majoritet av fylkesinnvånere som er soslalisert inn i kunsten verden gjennom fotalbumet eksisterer det nesten ikke en kritisk kunststemme i fylket. Folket er likeglade. Kanskje noe arrogant å skrive dette men slik vil jeg beskrive situasjonen. Og publikums unnlatenhet gjør det mulig for en mister Svendsen med sin tause formidlingsleder Baardsen å liste seg på tå rundt i sine 6 nedslitte kunstinstitusjoner. Jeg har sjekket nettstedet til Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Det syntes jeg flere skulle gjøre. Noe så spinkelt, tørt, mangelfult, og uproft skal man lete lenge etter. Slik har nettstedet ligget i dvale i mange år. Klart. Få besøker nettstedet – så hvorfor holde det oppe på en spennende og informativ måte. Til og med besøkstall som man skal føre nøyaktig statestikk på er oppgitt med en skikkelig klype omtrentelig salt. Nei, de får drive på å flytte bilder opp fra magasinene. ta bilder, arkivere, notere samlingene sine som stort sett bestpr av gaver og deponier. Noe de har gjort i mange,mange år nå. Hver gang de har ytret seg de siste ti åra har dette svaret vært det samm en. Jeg har en mann her i Oslo som er fotograf, kunsthistoriker og en praktisk arbeidsmann som holder seg i form. Jeg har forevist ham utfordringen med ovenstående arbeid. Gi meg max 2 måneder og arkiv,systematikk,foto,vedlikehold og praksis for restaurering skulle vært på stell. Og nå skal dette utrangerte systemet flytte ned på meieritomta?

Og nede i Orrhågja i Håheimsslåttå er kanskje Elsa Norunn Håheim Nydal nett no konsentrert arbeidande ved staffeliet og er mållaus over kva vidløftige tankar folk gjer seg på grunn av at kunsten hennar ikkje er funnen verdig til å bli innkjøpt til fylket sitt eige kunstmuseum.

Og kven “ekspertane” er, og kva som er feil med kunsten hennar, skal nok korkje ho eller vi andre få greie på. Det er best slik, elles overlever ikkje lenger laugsordninga innanfor kunstnarmiljøet – 150 år etter at det konkurransehindrande laugsuvesenet i Noreg vart avskaffa ved lov.
.

Ved å møte fram denne kvelden i Eikaasgalleriet kan ENHN og andre få vite om dei er kunstnarar eller ikkje. Får dei 50 prosent rabatt, er dei. Må dei betale full pris, er dei IKKJE:

Hageselskapet 2010
Aperitiff. Mat. Musikalske innslag ved
«Øvrevoll Spelemannslag»,
Ragnar Heyerdal, Eilif Moe og
Ketil Sandum.
Pris kr 200,- per person, kunstnarar 50% rabatt. Sal av drikke.
Påmelding innan 1. september kl 15.00
sendast til : post@sfk.museum.no ,
per tlf 57 82 50 40 eller 57 72 67 67 eller som SMS til 992 02 676.
Arrangør: Sogn og Fjordane Kunstmuseum/ Musea i Sogn og Fjordane

Stig Eikaas, du stiller vel? Det blir spennande å sjå om kunstmuséet gjev deg rabatt.

Hehe – kunstnerrabatt. For et ord. Først får de organiserte kunstnerne fellespenger i form av stipender og livsgarantiinntekter, for så å kreve rabatt? Hvorfor ikke også plusse på med matkort og honnørbillettordninger. Samt gratis utdeling av farger og lerret. Med offentlige oppkjøpskontorer med ansatte kulturbyråkrater som kan stemple godkjent kunst. Sikkert moro med hageselskap. No harm. Men. Har sjekket på nettstedet for Sogn og Fjordane Kunstmuseum under Arrangement. Der står kun om arrangement som var avholdt 2 år tilbake i tid. Igjen slett eksempel på informasjonsarbeid fra Kunstmuseets side. Jeg har ikke kunnskaper om motivet som ligger bak hageselskapet. Skal det i hageselskapets regi fokuseres på visualitet, musikk, litteratur? eller er dette en sensommersak for kulturbyråkrater, politikere og organiserte kunstnere i BKSF som ønsker å styrke bånd i hyggelig lag. Hvilken plass Ludvig har i dette selskapet som arrangeres i sentrum av hans donasjoner vites ikke. Som sagt hageselskap, moro det. Men var det noe Ludvig ikke hadde sansen for så var det stiliserte, stivt organiserte hageselskap. Da heller initiativ for en real kunstnerfest med nok av alkohol og sprelske påfunn. Selvsagt uten dyr inngangsbillett. Når det om sommeren har vært andre kunstaktiviteter i galleriet enn det hans donasjon skulle tilsi, gikk han rastløst rundt i leiligheten sin ved galleriet og mumlet. Han var stolt og klar på at Eikaasgalleriet kun ble etablert for visning av hans ca 1000 bilder til enhver tid. Musikkpresentasjon i forbindelse med hans bilder var bra. Også at barn skulle få utfolde seg kunstnerisk i og utenfor galleriet. Det meste annet likte han dårlig. Ludvig og hagselskap? – da måtte i så fall Se og Hør være på plass og gi ham oppmersomhet. Slikt syntes han var moro. Utifra det som står i programmet i en kommentar på Origo, så er det musikk som har fokus – ikke billedkunst. Men lykke til med sammenkomsten.

No er det eit Eikaas-seminar i førekant av hageselskapet. Der vil det bli tre føredrag om Ludvig Eikaas. Eitt av dei ved Jahn Otto Johansen. Så det er altså ikkje berre musikk det handlar om denne dagen.

Bra. Jeg hadde bare annonseteksten fra Helge Arild Bolstad på Origo som referanse. Bra at det holdes ulike foredrag om Ludvig sin kunst. Disse foredragene burde vel fått hovedoppmerksomheten i programmet.

Til orientering:

EIKAASSEMINARET 2010
og Hageselskap på
EIKAASGALLERIET, laurdag 4. september kl 14.00.
Velkommen til tre foredrag:
1. «Ludvig Eikaas og hans kunst – slik jeg opplevde det»,
ved Jahn Otto Johansen,
journalist og Eikaas-kjennar
2. «Ludvig Eikaas – på høyde med sin samtid»,
ved Vibeke Waallann Hansen,
kurator ved Nasjonalmuseet
3. «Eikaas og mediene»,
ved Frode Sandvik,
konservator Bergen Kunstmuseum
Avslutning kl. 17.30. Entré seminar kr 60,-

Stig Eikaas nemnde stipend, livsgarantiinntekter, matkort og honnørbillettar. Kva med å tilby kunstnarane ordninga “heim for ein femtilapp” etter hageselskapet?

Får man kjøpt alkohol på Eikaasgalleriet da?

Vel, debatten går sin gong. Eg vil tilbake til starten av den. Eg meinar at Elsa Norun må presentere kunsten sin for musea/galleria. Det finnes eit galleri for kvar kunsttype i dette landet. Nokon reiser utanfor fylkesgrensa for å stille ut. Det er for lett å seie at her må dei store galleria i fylket kjenne si besøkelsestid. Ein kunstnar må også jobbe for å bli anerkent og det går ikkje automatikk i antal selde bilete og anerkjennelse.
Lenger oppe i debatten kunne ikkje Viken heilt forstå at eg kunne ha slike meiningar som informasjonmedarbeidar ved teatret. Og då seier eg at teatret har heldigvis takhøgde for eigne meiningar, spesielt når dei blir presentert på fritida.

Då siterer Reidun Støfring meg feil. Ho skreiv at “vi har nok kunstnarar som skor seg på andre for å grave til seg ein god posisjon.” Eg svara at dette var ein frisk påstand sidan den kjem frå ein informasjonsmedarbeidar i Sogn og Fjordane teater. Det meiner eg framleis.

Stig Eikaas utfordra Støfring om å utdjupe påstanden og forklare den med konkrete eksempel. Kvifor gjer ho ikkje det?

Etter mi meining er det nærliggjande for origolesarane å tru at Støfring siktar til teatermiljøet som ho er ein del av. At Reidun Støfring hadde fri den torsdagen då innlegget vart skrive, endrar ikkje oppfatninga av at ho kom med ein frisk påstand.

Sist laurdag vitja eg Eikåsgaleriet. Eg var der ein time. Eg var den einaste. Søndag vitja eg “Jølstramuseet” med galeri på Vassenden. Det er drive av familien Fossheim. Der var det masse med folk. Eg køyrde oppatt Sørsida og forbi Astruptunet. Eg var ikkje opp i tunet, men det stod to bilar på parkeringsplasen. Dei fortalde sitt tydeleg språk. Eg spør meg, – korleis har ein stelt seg med dei offentlege musea i Jølster? Før var det trengsel både på parkeringsplassen og oppe i Astruptunet.
Kjære museumsdirektør, er du i ferd med å leggje ned musea i Jølster?

De lave besøkstallene på kunstmuseene i Sogn og Fjordane har jeg påpekt i mange år. Samt mulige årsaker til dette. Gjentar ikke det her. Blir for mye oppatt og oppatt. Heller vil jeg være eksemplarisk rollemodell for hvordan man kan knytte billedkunst og publikum sammen. Slik at andre kunstinstitusjoner i fylket kan dra nytte av mine erfaringer. Gratis.

Målt i antall besøkende samt antall som fotograferer billedkunst er Gloppen Skulpturpark på Byrkjelo en klar vinner. På tre tilfeldige dager i sommer jeg jobba i skulpturparken i tilsammen 11 timer var det 48 personer som vandret rundt, fotograferte, noen ønsket autograf, mange ønsket samtale rundt enkeltskulpturer, barn lot seg fascinere av den store Columbusstatuen osv. Antall besøkende på et år kan det således spekuleres på. Innen to år er det 100 skulpturer der, samt skilting og videre opparbeiding av uteområdet. Da avsluttes dette prosjektet. Da skal jeg prøve å få organisert en måte å telle antall besøkende på et år. Selv om jeg for noen er såkalt inhabil og irriterer seg over ovenstående. så kan man ikke benekte selve livet. Altså virkeligheten. Fakta er fakta uavhengig av hvilke følelser som romsterer inne i våre hoder.

En debatt der Stig Eikås er deltager, er på mange måter veldig forutsigbar.
Viken starter debatten med en høyst forståelig undring over hvorfor ENHN ikke er representert i offentlige museer.
Eikås avrunder med hans egen fortreffelighet, autografskriving og dosering for et interessert publikum i Gloppen Skulpturpark.
Historien gjentar seg……

Intet nytt at historien gjentar seg. Som historielærer har jeg påpekt dettte i over 30 år til mine studenter. Virkeligheten kan være brutal for mennesker som drives av nysgjerrighet, misunnesle, og havesyke. I steden for å irritere deg Tore så gled deg over at jeg har suksess med Gloppen Skulpturpar på Byrkjelo. Prøv det og smak på følelsen. Ellers er det nok slik t alle debtter er forutsigbare. Det har vi lært fra våre klssikere Aristoteles,Platon og Sokrates og ikke minst Augustin. Ha en god dag på jobb Tore

Etter at denne tråden har vorte synt 1700 gonger, er det ingen som har kome med argument om at denne folkekjære kunstnaren ikkje bør vere representert på fylket sitt eige kunstmuséum.

Dei som styrer utveljinga av kunst, er nok klar over denne debatten, men dei ynskjer – ikkje uventa – å sleppe å forsvare ekspertvurderingane sine i ein debatt med vanlege folk. Arbeidet deira er nok best tent med det. Då kan kunstinnkjøpa halde fram i lukka rom som resultat av kameraderi og på grunnlag av fagforeningstilknyting.

Dette skjer 150 år etter at laugsordninga her i landet vart oppløyst ved særlov av Stortinget på grunn av dei negative verknadene på konkurransen innan dei involverte yrkesgruppene.

Jølster kommune har valt Atle Reidar Sandnes som sin styrerepresentant i Sogn og Fjordane kunstmuséum. Det ville vere interessant å høyre om han har synspunkt kring dette temaet.

I museet sin føremålsparagraf heiter det mellom anna at Sogn og Fjordane Kunstmuseum ”ved kjøp, gåver og innlån skal bygge opp eiga samling og stille ut biletkunst og kunsthandverk. Det skal leggjast vekt på kunst med tilknyting til regionen. Museet skal søke å gi ei oversikt over den generelle utviklinga og kunsten si tilknyting til nasjonale og internasjonale straumdrag.”
Ein aktuell innfallsvinkel til innkjøpspolitikken for eit museum som vårt er å gjere innkjøp som dokumenterer eiga verksemd, fortel museet vidare på heimesida si, og held fram:

Sogn og Fjordane Kunstmuseum skal utvikle innsamlingsarbeidet gjennom

* å supplere samlinga med eigne innkjøp av eldre kunst og samtidskunst
* å ta i mot kunst overført frå Norsk kulturråd
* å ta i mot gåver
* å gjere avtaler om deponering av kunstverk

Sogn og Fjordane Kunstmuseum har eit kunstfagleg råd som vurderer innkjøp, gåver og lån, skriv museet..

Dette opnar for nokre spørsmål av ålmenn interesse som det godt kan svarast på i denne tråden?

Kor mange kunstnarar frå Sogn og Fjordane, organiserte eller ikkje, har fått arbeid kjøpte inn av Sogn og Fjordane Kunstmuseum (SKM) sidan starten i 2003?

Kor mange kunstnarar frå andre fylke har fått arbeid kjøpte inn av SKM sidan 2003?

Kor mange kunstverk har SKM takka ja til som gåver?

Kor mange slike gåver har SKM takka nei til?

Kven sit i det kunstfaglege rådet som vurderer innkjøp, gåver og lån?

Skjer det ei utskifting av sakkunnige i dette rådet etter ein viss rutine?

I museet sin føremålsparagraf heiter det mellom anna at Sogn og Fjordane Kunstmuseum ”ved kjøp, gåver og innlån skal bygge opp eiga samling og stille ut biletkunst og kunsthandverk. Det skal leggjast vekt på kunst med tilknyting til regionen. Museet skal søke å gi ei oversikt over den generelle utviklinga og kunsten si tilknyting til nasjonale og internasjonale straumdrag.”
Ein aktuell innfallsvinkel til innkjøpspolitikken for eit museum som vårt er å gjere innkjøp som dokumenterer eiga verksemd, fortel museet vidare på heimesida si, og held fram:

Sogn og Fjordane Kunstmuseum skal utvikle innsamlingsarbeidet gjennom

* å supplere samlinga med eigne innkjøp av eldre kunst og samtidskunst
* å ta i mot kunst overført frå Norsk kulturråd
* å ta i mot gåver
* å gjere avtaler om deponering av kunstverk

Sogn og Fjordane Kunstmuseum har eit kunstfagleg råd som vurderer innkjøp, gåver og lån, skriv museet..

Dette opnar for nokre spørsmål av ålmenn interesse som det godt kan svarast på i denne tråden?

Kor mange kunstnarar frå Sogn og Fjordane, organiserte eller ikkje, har fått arbeid kjøpte inn av Sogn og Fjordane Kunstmuseum (SKM) sidan starten i 2003?

Kor mange kunstnarar frå andre fylke har fått arbeid kjøpte inn av SKM sidan 2003?

Kor mange kunstverk har SKM takka ja til som gåver?

Kor mange slike gåver har SKM takka nei til?

Kven sit i det kunstfaglege rådet som vurderer innkjøp, gåver og lån?

Skjer det ei utskifting av sakkunnige i dette rådet etter ein viss rutine?

Dette er spørsmål helt i tråd med kunstsosiolog Dag Solhjell som er opptatt av å få kunstfeltet i Norge konkretisert gjennom spørsmålstillinger som Bolstad stiller.Lignende spørsmål bør stilles i forhold til offentliggjøring av besøkstall knyttet til kunstinstitusjonenes ulike presentasjoner av faste og temporære utstillinger. Besøkstallene må statistisk presenteres i forhold til ulike sesonger. På hjemmesidene som på 7 året er svært mangelfulle med manglende ajourføring, oppgir f,eks. SKM et omtrentlig besøkstall for hele driften under ett. Bilag og kvaliserte rutiner for telling av besøkende må alle kunne få innsyn i gjennom rapporter gjennomgått av et uavhengig kontrollorgan. Av ikke formell karakter bør man også kunne stille spørsmål om antall tekster om kunst i aviser, kunsttidskrifter,og bøker, som er signert av medarbeidere fra Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Rutinepregede kataloger over utstillinger regnes selvsagt ikke med. Når det gjelder medlemmene i BKSF er det også fristende å spørre om de noensinne har skrevet en tekst om kunst som fenomen i f.eks. lokalavisen FIRDA gjennom de siste 20 årene. PS Poenget ditt er bra Bolstad – men det holder med en presentasjon.