Viser arkivet for stikkord dikt

Støyproblemet er borte.

1.
En dag traff jeg på han Even.
Vi hadde oss en dagligdags prat.
Han sa :. Nå er jeg kvitt støy og leven.
I min velbrukte Volkswagen passat.
2.
Det ble vel noe dyrt det da, : sa jeg.
Reparasjoner er rå dyrt på en bil.
Nei da, : Ikke igrunnen for meg.
Svarte Even med et forunderlig smil.
3.
Nei, : dette blei forbløffende billig.
Det kosta meg ikke en eneste krone.
Selv om kona mi ikke var villig.
Har jeg nå skilt meg ifra min kone.

2 Januar 2014.

Julekvelds middagen .

1.
Julekvelds middagen står nå snart på bord’a.
En Vestlandsk tradisjon gjennom mange år.
Ute er det snøfritt, der ute på jord’a.
Håper snart på jule snø vi får.
2.
Hvorfor det ? , er mange som spør.
En hvit jul er da ingen nødvendighet.
Min påstand er at hvis det ikke snør.
Vil dette skje med stor sannsynlighet.
3.
Det har noe med den gode smaken.
På pinnakjøtt / ribbesteik og kålrotstappa.
Med erfaring av mange julemiddager på baken.
Smaker ikke julemiddagen så godt, uten snø på trappa.

11 desember 2013.

Benytter anledningen til og ønske alle kjente, samt til alle andre som er inne her på sonen av og til, en RIKTIG GOD JUL. Samt et fremgangsrikt og lykkelig kommende GODT NYTT ÅR.

Tømmerhøggaren og Kontoristen.

På en plass oppe i Trøndelag.
Fant denne historien sted.
Om to kara som satt i lag.
Og nøt badstua’s ro og fred.
2.
Den eine var kraftig og stor.
Den andre spe’bygd uten makt.
Fra en samtale, kom disse or(d).
Som det i badstua ble sagt.
3.
Hvorfor har du så store føtter.
Sa den minste av dei to.
Æ går my blant Trær og røtter.
Sa den andre og lo.
4.
Hvorfor er nevane dine er så svære.
Som ein bjørne-labb omlag.
Det er derfor æ dagstøtt må skjære.
Flere kubikk skog , med motorsag.
5.
Blikket falt så på det mellom beina.
På et mikroskopisk manndoms stell.
De e’ ein ting som æ virkelig meina.
Det e’ no itj my du pessa, …. lell.

Byråkratisering.

Næringslivet og forretnings-folk får stadig nye direktiver og lover, som dei må forholde seg til.
For mye av dette byråkratiske våset, kan forårsake hendelsen som jeg har skissert i det korte diktet under her. …………………… Ellers er forumet åpent for debatt og synspunkt på den økende byråkratiseringen. ( Spesielt direktiver som kommer fra E.U. sitt kontor i Brussel. )

Byråkratisering :

Hvis dei byråkratiske regler bekjemper,
tiltaks-ånden blant lederskapets topper.
Om også byråkratene eventyrlysten demper.
Tror jeg at vårt velferds-samfunn omsider stopper.

Huset mitt , og eg.

1.
Vi blei laga, i den forrige generasjon.
Huset mitt og eg.
Vi har en nær relasjon.
På likskapens underlege preg.
2.
Staselig var vi , i vår ungdomsår.
Ja, tildels som ein attraksjon.
Men tiden har gitt oss så mangt et sår.
Som støtt treng sin reparasjon.
3.
Her er mye som kan fortelles.
Om likskap på mangt et slag.
Mye har vi til felles.
Slik som lekkasje kvar einaste dag.
4.
Og når så, vår tid er omme.
Er det berre ein ting og si.
Av jord er vi begge komme.
Til jord skal vi atter bli.

dikt

Galskap

Leste om den byråkratiske bestemmelsen mat-tilsynet og slakteriet var kommet fram til, når det gjaldt nød-slakting av en 300 kg. stor okse. Kjøttet var ikke brukende, selv om oksen var sprellende frisk.
Her skulle kjøttet kastes. : " Snakk om idiotisk " direktiv. Hendelsen har inspirert til et dikt kalt : GALSKAP.

GALSKAP.
1.
En okse som var glad i sitt liv.
Ville ikke kjøres til slakteri.
Et byks, og så i hastig driv.
Han satte kursen imot det fri.
2.
Han ble jaga ut i en bekk.
Der sto han olm og fule.
Til han omsider endelig fekk.
Avslutta livet sitt, med ei kule.
3.
Veterinær og slakter var til stede.
For at tinga ble riktig gjort.
Men dette skapte ingen glede.
Bak slakteriets byråkratiske port.
4.
Under kyndig ekspertise.
Endte oksen sitt jordiske liv.
Ikke bra, sa mat-tilsynet sine vise.
Og henviste til E.U sitt skriv.
5.
Å slakte ute i Gud’s frie luft.
Gir fordervelse av oksen’s kjøtt.
Snakk om en amputert fornuft.
På noe som er så sprøtt.
6.
Kjøttet det måtte bestemt dumpes.
Bonden selv ble rimelig, harnisk.
For imot idioter, må det kjempes.
Fordi oksen var jo sprudlende frisk.
7.
Om kjøttet ble virkelig kasta.
Der har jeg min største tvil.
Nei, oksen ble på en tilhenger lasta.
Og siden kjørt bort med bil.
8.
Mye rart skal man stadig høre.
Om oppfølging av E.U. sin makt.
Må si at mat-tilsynet er ute å kjøre.
På byråkrat-regler av et okse-slakt .
9.
Dette hente i selveste Gloppen.
Eksempel på et meningsløst byråkrati.
Dette må være på toppen.
På hva mann kan kalle for idioti.
10.
Før i dei fordums gamle dager.
Heime-slaktet vi krøtter og sau.
Og har av dette ingen plager.
Og heller ikke, har vi blitt dau.

Kamuflasje.

Et sjokk for dei fleste med nyfallen snø, på selveste konfirmasjons-søndagen her på Vassenden. 6 mai 2012. Situasjonen har gitt inspirasjon til dette diktet jeg har kalt for " Kamuflasje. "

Kamuflasje.

1.
Skulle fotografere konfirmantene utenfor kirka.
Der dei sto i sine kvite kapper.
Men på bildene , var det ingenting som virka.
Årsaken skal du snart få vite.
2.
Kvite kapper imot den nyfalne snøen.
Er som den reinaste kamuflasje.
Konfirmantene gikk i et med den kvite bø’en.
Så i år blir det ingen foto-reportasje.
3.
Mange fotografer var muligens forarga.
Så derfor må kyrkje-lyds-rådet skjønne.
At konfirmant-kapper må bli opp att farga.
Kanskje burde dei fargast grønne.

" SNØ-SENSOR "

Har lurt på hvorfor det begynner å snø igjen, etter jeg er ferdig med snø-ryddinga. ( ca 300 m2 ). Uansett tidspunkt dag eller sene kveld, så begynner det å lave ned med snø akkurat når jeg er ferdig.
Dette har inspirert til diktet " SNØ-SENSOR "

" SNØ-SENSOR "
1.
Ein sensor “Vårherre” har laga.
Over plassen her eg bur.
Til stadighet blir eg plaga.
Han tergar meg, er noko eg trur.
2.
Kvar gong eg er ferdig, og måke.
På all snøen som har lava ned.
Startar på nytt detta snøvær-ståket.
Nei , her er det ikkje mykje fred.
3.
Når så snø-ryddinga er blitt ferdig.
Og eg på veg inn-at, til å gå.
Då finn eg det særs uverdig.
At han slår snø-brytaren sin på.
4.
Eg er så lei ,desse kvite snøfilla.
Til plage for sjel og kropp.
Oh doktor, Gje meg nokon lyseblå pilla.
Tålmods-grensa har omsider sagt stopp.
5.
Når so dagen kjem, då eg må velga.
Mellom Helheim og Himmel, då eg er dø(d).
Ingen tvil, kven eg sjela mi vil selga.
Til “Fanden”. Der er det iallefall ikkje snø.

Hvor er det blitt av ORIGO veteranane.

Undrast på kor det er blitt av, dei flittige gamlekara som til stadighet skreiv på denne sona.
Har dokke drokna i all veta i år, ? … eller gått i hi som bjørnen. Sæmund. Hallvard, Johannes,
Hallstein, Åsmund L, Jonas Helge, Helge Arild og mange flere. HVOR ER DERE BLITT AV.?

Her er et dikt Som kansje får dere ut av dvalen. ( Jølstersona lå langt fram i teten av aktive soner før, men nå har vi sakka akterut til gangs.) Diktet har jeg kalt for TYVEN.

Tyven

En tyv rusler rundt i en villa.
Da en stemme bryter stilla.
Jesus ser deg, Jesus ser, du slemme.
Tyven skvett til av en sådan stemme.
2.
Han stønner, og forundret han spør.
Hvem er du ?, vis deg om du tør.
Jeg er Rhesus, og sitt i bur.
Jesus ser deg, er noe jeg trur.
3.
Da ser tyven en blå papegøye.
Og finner situasjonen, ganske så løye.
Tyven: Hvilken idiot har kalt deg for Rhesus.?
Stemmen: Samme idiot som kaller pitbullen sin for Jesus.

Helmet og slegga.

1.
Helmet er en kraftkar med spenst i kroppen.
En dag ble han spurt om dette.
Vi tror at en dag når du toppen.
På en sportsgren vi tror er den rette.
2.
De fikk han på stadion for og øve.
På det som kalles for sleggekast.
Første forsøk på hans debut-prøve.
Gjorde til at verdensrekorden brast.
3.
Slegga han slengte opp i lufta.
Langt, langt opp i det blå.
Slegga den totalt fordufta.
Og var ikke mere å sjå.
4.
Noen gikk der og lurte.
På hvor nå slegga veien bar.
Og når de så Helmet spurte.
Fikk de dette til svar.
5.
Far min var rallar på vegen.
Der oppe i høga nord.
En kveld han var utslitt og segen.
Satt’n meg på fanget, og sa disse ord.
6.
En ting du på minnet må legge.
Og husk mitt råd,…. du Helmet.
Skulle du noen gang ta i ei slegge.
Så hiv ho beinast rett te …helvet.

Det er dyrt, å væra fattig.

1.
Det og ikkje kunne betala.
Alt som ein har av gjeld.
Gneg meg langt inn i skjela.
Frå morgon, og til den seine kveld.
2.
Kva er det som er so gale.
Om ting som dette har hent.
At ein ikkje klarar og betale.
Gjelda, av dei pengane som er tjent.
3.
Innkassobyrå er eit forferdeleg dyr.
Dei stjeler alt overskudd av peng.
med salær og sky-høge gebyr.
Herregud, for ein ufyseleg gjeng.
4.
Straumen stjeler ein heil masse.
Av pengane ein ellers har att.
Dette med velsigning, fra momsdyrets kasse.
Og på toppen betalast det også skatt.
5.
Nei, staten den veit seg og kreva.
Gebyrer og moms på det meste.
Snart er det umogeleg å leva.
Slik følast det vel for dei fleste.
6.
Formueskatten er den reinaste skavanken.
På urettferdigheit,….. eg berre spyr.
Huset mitt, det eige no banken.
Men eg må betala det hersens gebyr.
7.
Skulle nåkon kroner stå på konto.
Eller det ligg litt penga i eit skrin.
Er det ei sanning, … ad pronto.
Så ryke kjøleskap, eller vaskemaskin.
8.
Uansett korleis ein livet sitt breia.
Og kvardagen ellers blir styrt.
So sanninga i ordtaket, vil sei’a.
Det å væra fattig, …det er dyrt.

ALDEN.

Alden – i den blå timen —Foto: Torgunn Kvellestad

ALDEN.

Som en bjørn,ligg du der å sover.
I sitt lune og vinter-kjære hi.
Og so når kviletida er over.
Vaknar du oppat med nylada energi.
2.
Når so vårsola blenkjer i bakkjen.
Tar du grøn-drakta di på.
Ristar so av deg vinter-stakkjen.
Vakker er du, mot himmelen blå.
3.
Du kneisar so stolt med ditt hove.
Mot horisonten der i vest.
Skautet kring panna, har værguden vove.
Der du ligg vakker, pynta til fest.
4.
Av og te’. bryt båra ganske so har(d)t.
På ditt omkring-liggande hav.
Det har no mang ein fiskar erfart.
For nokon har det blitt deira grav.
5.
Du er eit strålande landamerkje.
For båtfolk langt ut på bølgja blå.
Mot deg kan dei kursen strekje.
So heim imot land dei kan nå.
6.
Når eg sit der og fiskar i prammen.
Med von om matauke og få.
Og ser sola sig bakom Aldenkammen.
Et venare syn er ikkje til og sjå.
7.
Vi hedrar deg, søster som bror.
Um det er i sorg eller glede.
Norske-hesten, som ligg der enorm og stor.
Vi er takksam for du er til stede.

Stakkars Bønder.

Et sumarhalvår av dei vonde.
Som i folkeminne vi knappast finn.
Ein lidelse for kvar einaste bonde.
Over ei vass-sjuk jord så stinn.

Midtsumar-slotten var ei plage.
På ei eng, blaut og så våt.
Traktor var ikkje rette slaget.
Forhaustaren måtte dragast med båt.

Når gylla skulle spreiast på marka.
Var problema riktig så stor.
Der traktoren kjørte, han sparka,
opp djupe og svarte spor.

Stakkars grønsak-bønder i yrket.
Var på grensa til å bli sprø.
Da dei såg, at det som var dyrket.
Lå i bunnen av en liten sjø.

Skal regnet fortsatt slik å strøyme.
Korleis ska me da bæra oss åt.
Når så vatnet vegane gjøyme.
Må det kjørast på jobb med båt.

Det meste av pota er drokna.
Likeso gulrot og annan kål.
Skal me ha noe, så må vi sokna..
Det vi finn, er sleipt som ein ål.

Det spinn så mykje opp i hove.
Over årsaka til alt ditta her.
So eg knappast eingong får sove.
Over eit slekt evinderleg d-r-e-t-a-vær.

Forunderleg livs-syklus.

I min ungdom, var eg mjuk i alle mine ledd.
Med untak då, utifra kun eit.
Men no undras eg over ka’ so’ har skjedd.
Over ei forandring, som eg ikkje veit.

For no har det motsatte skjedd.
Tross eg er frisk, og skjeldan sjuk.
No er eg stiv i alle mine ledd.
Foruten det eine då, som er blitt mjuk.

Sumar-natt.

Sumar-natt.

Um sumarnotti skal ein ikkje sova.
Til det er ho so alt for fin.
Eg sit her so frydfull i stova.
Ser ut av glaset, bak ei florgardin.

Snart klatrar no soli fjella.
Over horisonten, der i øst.
Eg kan riktig-nok ogso fortella.
Detta er som den reine sjele-trøst.

Det gjeld å halda seg vaken.
Å få med seg det vakre ljos.
Nei ikkje nåko kan visa maken.
Til ein slik mirakuløs kos.

Ei takk til deg som har skapt alt dette.
Vakre som no omkring meg er.
Det kan seiast, med det rette.
Sumarnotti er meg so inderleg kjær.

Nei, ingen følar seg som ein tapar.
Av ein slik vidunderleg prakt.
Ha takk då, du almektige skapar.
Som har gjeve oss ein slik Gud-domeleg drakt.

Inspirert av Jonas Helge T. sin historie på NORSK HUMOR (Origo side). Ble dette diktet til.

SETEFØDSEL.

I gammel tid var det andre lover.
Gemalen måtte vente til fødselen var over.
I koridoren han gikk der å trava,
nokså spent og forkava.

Timevis gikk han der å trakka.
Tilslutt han på fødestova knakka.
Og ut kom ei dundre,
på litt over hundre.

Korleis går det?, spurte gubben spent.
Eg er så lei av å gå her å vent.
Det blir en setefødsel svara dundra steil.
Hm..! sa gubben, kunne eg ha tatt så feil.

Kommunen`s Julesang.

Det har blitt skrevet mye på denne sona, ( Jølster ) om mangel på gatelys.
Likeså i andre Origo-soner om rassering av skuler og helsetilbud.
Dette ga innspirasjon til og lage en kommunal julesang, etter den kjente og kjære julesangen av Jakob Sande. ( Det lyser i stille grender ) . Da min kunskap om det nynorske språket er heller dårlig , så ber jeg om forståelse for dette.
En person med kunskap om dette vil sikkert rette på feila jeg har gjort.
Den kjente tonen til visa skal passe sånn noenlunde. GOD JUL TIL ALLE.

Kommunen`s Julesang.

Det myrkrast i stille grender,
og harmen den brer seg i kveld.
Med tusunde knytta hender,
mot himmelen dei dirrande held.

Ein tristheit folk stadig følar,
over Noregs sin stortings sal.
Ei styring av gjerrige knølar,
skal spara så folk blir gal.

Vegane har ingen lampar,
Ikkje pengar til og ha dei på.
Så går vi da her og stampar,
i myrkret der vi må gå.

Sjukehusa skal også rasserast,
ikkje måte på uvetug spar.
Skular skal også kasserast,
trass miliardar på bok dei har.

Gleda den har værkeleg stogga,
mot Jol og den heilage tid.
Snart glemt er vel barnet i vogga,
imot kommuna`s si armod strid.

Her ligg vi på vår eiga pute,
nåkon gret i si ringe seng.
Mens myrkret det tyngjar der ute,
av kommuna`s mangel på peng.

Blir det ljos i våre stille grender,
sikker helse og skular her vi bur.
Ei bøn til deg «Herre» vi sender,
at ein gong denne armoda snur.

20 Des. 2009. Håkon.